roselogo

Tese 8: Kapitalismen ble født ut av rasistisk og kolonial vold. Feminismen for de 99 prosentene er antirasistisk og antiimperialistisk.

I dag, som i tidligere epoker med kapitalistisk krise, har «rase» blitt et brennbart tema. Fyrt oppunder og intenst utfordret. Heiet frem av demagoger som hevder å representere en vanskeligstilt majoritetsbefolkning, har en høyrepopulistisk bevegelse og en aggressiv etnonasjonalistisk agenda trådt fram i lyset. I dag er retorikken deres full av subtile referanser heller enn åpen rasisme og hvit-makt ideologi. Krypende sentrumsregjeringer henger seg på rasistiske krefter og blokkerer grensene for migranter og flyktninger. De tar barna fra dem og skiller familier, internerer dem i leirer eller lar dem drukne i havet. Politiet i land som Brasil, USA og andre steder, fortsetter å ta livet av fargede uten konsekvenser, mens rettsvesenet burer dem inn i profittdrevne fengsler i rekordstore antall over lang tid. 

Mange forsøker å slå tilbake mot denne utviklingen. Aktivister i blant annet Tyskland, Brasil og USA har møtt opp i stort monn for å protestere mot politivold og rasistiske demonstrasjoner som blir arrangert av hvit makt-bevegelsen. Noen forsøker å blåse liv i en ny «abolisjonistisk» bevegelse, ved å kreve en avskaffelse av ICE, det amerikanske statlige innvandringsbyrået som er ansvarlig for den restriktive innvandringspolitikken. Likevel er det mange antirasister som begrenser innsatsen sin til moralsk fordømmelse. Andre igjen, velger å leke med ilden – se bare på partier på venstresiden i Europa som foreslår å «stjele klærne» til høyresiden, ved å selv gå imot innvandring.

I denne situasjonen må feminister, som alle andre, velge side. Historisk sett har feministers innsats når det gjelder rase-spørsmål, vært en blandet erfaring, for å si det mildt. Viktige amerikanske suffragetter tok del i eksplisitte rasistiske tilrop etter borgerkrigen da svarte menn fikk stemmerett, og ikke kvinner. Under samme periode og langt inn på 1900-tallet, forsvarte ledende britiske feminister et kolonialt herredømme i India med «sivilisatoriske» årsaker. De mente det var nødvendig for å «løfte brune kvinner ut av deres lave posisjon». Også i dag finnes det fremstående feminister i Europa som rettferdiggjør antimuslimsk politikk med samme type logikk. 

Feminismens historiske sammenblanding med rasisme har også inntatt mer «subtile» former. Selv når de ikke var eksplisitt rasistiske eller ment sånn, så har liberale og radikale feminister likevel definert «sexisme» og «kjønnsdebatter» på en måte som gjør den hvite middelklassekvinnen universell. De har fjernet kjønn fra rase (og klasse) og prioritert «kvinners ønske om å komme seg vekk fra kjøkkenbenken» og «komme seg ut i jobb» – som om vi alle var hjemmeværende forstads-fruer! Hvis vi følger den samme logikken, ser vi at ledende, hvite feminister i USA har insistert på at svarte kvinner bare kan bli ekte feminister hvis de prioriterer et post- eller ikke-rasifisert søsterskap, over en antirasistisk solidaritet med svarte menn. Det er bare takket være mange tiår med motstand fra ikke-hvite feminister at vi nå ser hva slike holdninger egentlig betyr, og at de i økende grad avvises fra stadig flere feministiske grupper. 

Feminismen for de 99 prosentene anerkjenner denne skamfulle historien uten blygsel, og ønsker å bryte tvert med den. Vår forståelse er at ingenting som fortjener å kalles «kvinnefrigjøring» kan bli oppnådd i et rasistisk, imperialistisk samfunn.

Men vi forstår også at roten til alt dette er kapitalismen, og at rasisme og imperialisme er integrert i dette. Systemet, som skryter av å være en forvalter av «fritt arbeid» og «lønnskontrakter», fikk fart på seg takket være voldelige tilraninger, «den kommersielle jakten på svart hud» i Afrika, slavehandelen i den «nye verden» og tvangsflyttingen av urfolk. Men dette opphørte ikke da kapitalismen forlot åstedet, for rasifisert ekspropriasjon av ufrie eller avhengige folk har, siden den gang, fungert som en betingelse for muligheten til profitt gjennom utbytting av «fri arbeidskraft». Avstanden mellom frie, men utnyttede «arbeidere» og de avhengige og eksproprierte «andre», har tatt ulike former gjennom kapitalismens historie – slaveri, kolonialisme, apartheid, og internasjonal arbeidskraft. Noen ganger har det gått over i hverandre, men i hver eneste fase, så har det sammenfalt med en global kløft som er definert av hudfarge. Hver fase av ekspropriasjon av rasifiserte folk har, inntil i dag, gjort det mulig for kapitalen å øke profitten gjennom å ta for seg av naturressurser og menneskelig innsats, uten å betale for reproduksjonen. Helt systematisk har kapitalismen alltid skapt klasser av rasifiserte mennesker, hvis egenverdi og arbeid har blitt degradert og ekspropriert. En feminisme som er antikapitalistisk og antiimperialistisk må også være antirasistisk. Denne påstanden er kanskje sannere i vår tid enn den noensinne har vært, for den rasistiske eksproprieringen fortsetter i høygir. Gjennom gjeld har tvangsflytting blitt et enda større problem, på den måten sprer dagens nyliberale kapitalisme rasifisert undertrykking over hele verden. I det «postkoloniale» globale sør, har store selskaper drevet urbefolkning og stammer fra hjemmene sine – og i noen tilfeller også til selvmord. Samtidig sender «restruktureringen» av statsgjeld forholdet mellom renter og BNP gjennom taket, og tvinger såkalte uavhengige stater til å gjennomføre store velferdskutt. Noe som igjen tvinger fremtidige generasjoner av arbeidere i sør til å utføre enda mer arbeidskraft til de globale långiverne. På denne måten forløper den rasifiserte eksproprieringen parallelt med den intensiverte utnyttelsen som skjer når produksjonsindustrier flyttes til det globale sør. 

Også i det globale Nord fortsetter denne undertrykkingen. Når et lavtlønnet prekariat tar plassen til fagorganiserte industriarbeidere, faller lønningene. Minimumslønningene er nødvendige for å kunne leve et anstendig liv, spesielt i jobber der rasifiserte arbeidere er i flertall. Ikke bare må disse arbeiderne ha flere jobber og låne penger før neste lønning for å overleve; de er også under angrep fra dem som vil tilby dem rådyre subprimelån og kreditt. Også den sosiale støtten synker når tilbud som før var offentlige blir skjøvet over på familier og lokalsamfunn. Noe som igjen ofte betyr: Over på minoritets- og innvandrerkvinner. Samtidig blir skattepenger som tidligere ble brukt på offentlig velferd nå brukt til å betale ned gjeld, noe som er katastrofalt for spesielt rasifiserte samfunn – som på grunn av segregering, lenge har vært fratatt offentlig støtte til skoler, sykehus, boliger, transport, ren luft og vann. På alle nivåer, i alle regioner, bidrar finansiell kapitalisme til nye bølger av rasifisert ekspropriasjon. Effekten av denne pyramiden er også kjønnet. I dag er millioner av svarte- og migrantkvinner ansatte innen omsorgsbransjen eller som hushjelper. Ofte uten oppholdstillatelse, og langt fra familiene sine, blir de både utnyttet og ekspropriert – tvunget til å bli en del av prekariatet. De tjener dårlig, har ingen rettigheter, og er enkle mål for trakassering. Rammene for dette globale omsorgssystemet gjør livet lettere for privilegerte kvinner som kan betale noen andre for å utføre husarbeid og i stedet søke «mer krevende» jobber. Hvor ironisk er det da ikke, at noen av disse privilegerte kvinnene samtidig forsøker å slå et slag for kvinners rettigheter gjennom å støtte politiske kampanjer som vil dømme alle svarte menn som voldtektsmenn, forfølge migranter eller muslimer, eller kreve at svarte og muslimske kvinner tilpasser seg den dominerende kulturen! Sannheten er at rasisme, imperialisme og etnonasjonalisme er vesentlige støttespillere til en generell misogyni og en kontroll over kroppene til alle kvinner. Det skader oss alle, og derfor må vi kjempe mot det med nebb og klør. Men luftige festtaler om globalt søsterskap virker bare mot sin hensikt.

Gjennom å ta det som virkelig er målet for den politiske prosessen og behandle det som om det var gitt fra begynnelsen av, skapes et falskt inntrykk av homogenitet. Sannheten er, at selv om vi alle lider under kvinneundertrykkelse, på grunn av misogynien i det kapitalistiske samfunn, så tar undertrykkingen ulike former. Noen ganger er den ikke direkte synlig, og sammenhengene mellom formene for undertrykking må bli avslørt politisk – det vil si, gjennom en bevisst innsats for å bygge solidaritet. Bare på denne måten – gjennom kamp i og gjennom vårt mangfold – kan vi oppnå den samlende makten vi trenger, hvis vi skal klare å endre samfunnet.

---

roselogo

Vil du støtte et lite forlag i oppstartsfasen? Forhåndsbestill direkte for kun 244,- (inkludert frakt) via vår Vipps: 59 42 06. Bestillinger blir sendt ut fortløpende.

Hva slags feminisme kommer det store flertallet til gode?

I Feminisme for de 99 prosentene. Et manifest tar forfatterne et oppgjør med både kapitalisme og liberalfeminisme. En feminisme for alle er ikke forenlig med en feminisme som først og fremst oppmuntrer kvinner til å knuse glasstaket og ta seg opp og frem, skriver forfatterne bak boka: Nancy Fraser, Tithi Bhattacharya og Cinzia Arruzza. Alle kan ikke bli næringslivsledere, derfor må vi fokusere på den kvinnelige arbeiderens økonomiske og sosiale utfordringer.

Boka, som først ble sluppet på engelsk i, av Verso Books er oversatt til norsk av Linn Stalsberg. I den norske versjonen har også Stalsberg bidratt med et eget forord.

Vi håper at boka kan fungere mobiliserende for den feministiske bevegelsen i Norge, men også at den bidrar til et selvkritisk syn på individualiseringen av samfunnsutfordringene, som også deler av feminismen fremmer. Feminisme for de 99 prosentene. Et manifest bidrar til å gjøre sammenhengen mellom feminisme, antirasisme, klassekamp og klimakamp klarere, og bygger en bro mellom den ofte utskjelte «identitetspolitikken» og den store kampen mot fattigdom og miljøødeleggelse.

Tilbake til forsiden